Aftenposten 02.03. 2009:
Klassisk Musikkmagasin 1 - 2007. Martin Anderson. 1 2 3 4 5 6 
Dette settet byr på Bach-spill på høyt nivå: Nordstoga glemmer ikke et øyeblikk at det er danseformer som besjeler så mye av Bachs musikk, og hans fremførelser har en livgivende spenst og fremdrift: uansett hvor godt man tror man kjenner disse verkene, når de behandles med slik dyktighet får de helt nytt liv. Og med et fint instrument - Ryde og Berg-orgelet i Oslo domkirke - i en innspilling som samtidig er overordentlig varmt og utpenslet i detaljene, må resultatet bli en vinner. Innpakningen er minimal - elegante pappomslag, korte men dekkende tekster av Tor Tveite - en førsteklasses utgivelse.
Aftenposten 12.01. 2007, KJELL HILLVEG:
Konge på instrumentdronning.
J.S. BACH: Orgelverker.
Hva med å fortsette det nye musikkåret på festligste vis? Med orgelmusikk.
SKIKKELIG ORGEL-pomp-og-prakt.
Orgelbrus av edleste kaliber. Fanget inn i hovedstadens kirkemusikalske storstue, Oslo domkirke. Domkirken som for tiden gjennomgår en nærmest totalrestaurering og derfor er utilgjengelig for tilhengere av den musikken som de aller fleste forbinder med et slikt lokale. Det mektige orgelbruset. Og mektig er det vi kan oppleve på ukens utvalgte. Det største geniet når det gjelder komposisjoner for alle instrumenters dronning, Johann Sebastian Bach, er overdådig til stede. Mye av det sentrale fra den store mesters hånd strømmer ut av lydkanalene. Komplett medrivende og herlig overkjørende.
Nordstoga.

Mannen som sitter på orgelkrakken og er medvirkende årsak til denne høytidsstunden, er han som er betalt for å gjøre det: Kåre Nordstoga, og det fabelaktige instrumentet er det nye Ryde og Berg-orgelet, som har fått status som et "syngende" orgel. Veltilpasset i sitt bruk. Et av de beste som finnes, sier de som skjønner seg på slikt. Jeg sa mye av det sentrale. Her savnes toccataene og triosonatene. Men dem har han spilt inn tidligere, på SIMAX. Sentralt står samlingen av koralforspillene som går under fellesbetegnelsen "Orgelbüchlein". 45 inspirerte bearbeidelser av salmer som ble benyttet i kirkelig sammenheng på den tiden og som fortsatt er i bruk. En del av dem finner vi også i den norske salmeboken.
Kirkeåret rundt.
Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Bach starter med koraler som angår adventstiden, og så følger vi hele kirkeåret, via jul, påske og pinse. Men det interessante ved hele den aktuelle produksjonen, som fyller 3 CD-er, er hvordan Nordstoga presenterer koralene og hvordan han rammer det inn til en stor helhet. Den første CD-en inneholder salmene som har med advent og jul å gjøre. Her spiller han som innledning det lyriske, nesten pastorale A-moll-preludiet med tilhørende fuge. Og som postludium gir han oss preludiet og fugen i E-moll. Stemningen blir mild og god. Flytter vi oss til CD nummer to, er det pasjonstidens og langfredagens drama og dens dramatikk som råder. Der trår Nordstoga innledningsvis til med den store fantasien og fugen i G-moll, mens han til utgang foredrar det som av mange regnes som selveste mesterverket, nemlig "Passacaglia" i C-moll. Den tredje CD-en som starter med oppstandelsen, innledes med preludium og fuge i D-dur. Preludiet som starter med en oppadgående skala. Bach bruker D-dur når oppstandelse og fest var sentral, f.eks. "Et Ressurexit" i H-moll-messen. Magnificat og åpningen av juleoratoriet går også i D-dur. Kanskje er denne innrammingen bevisst fra artistens side. En kapasitet på området som jeg har brukt som konsulent, tolker det slik.
Brus, ikke grøt.
Det er som sagt blandingen av det storslagne og det intime som fascinerer, og Nordstoga tar godt vare på skjønnheten i melodien, så vel som klarheten i det kontrapunktiske. Det bruser, men ender aldri som en grøt. Et strålende eksempel er dobbelkanonen "O Lamm Gottes". Helt grandiost klinger "O Mensch, bewein dein Sünde gross". Bearbeidelsen betraktes som det aller ypperste som er laget av barokk forsiringskunst. Men toppen er "Passacagliaen". Den formes med en stor musikers mesterskap. I Kåre Nordstoga har Norge en kunstner som på sitt instrument kan måles med det beste på internasjonalt nivå. Han har vist det tidligere. Nå legger han nok en alen til sin egen vekst med sin nyeste utgivelse. Den bæres også frem av en strålende lydkvalitet, som er signert det lille norske selskapet Afontibus.
Dagbladet søndag 07.01.2007, Ståle Wikshåland:
I det store format.
J.S. Bach slått opp i stort format. Domorganist Kåre Nordstoga ble både priset og rost for innsatsen ved orgelet i fjor. Så det er bare betimelig at han slår litt på stortromma på sin nyeste CD-utgivelse, med Bachs «Orgelbüchlein» komplett, pluss noe kraftfulle soloverker for orgel fordelt, over tre CD-er, utkommet på Afontibus.
Det er en mektig utgivelse. Selv om hvert av de 45 enkeltnumrene i Bachs egen samling er små i formatet, er den samlede effekten av dem voldsom. I hvert fall når de spilles slik Nordstoga gjør det her. Vi følger Nordstogas ferd gjennom Bachs noteganger på det flott klingende Ryde & Berg-orgelet i Oslo Domkirke.
Og det er ikke minst Nordstogas evne til å bygge opp de helt store forløpene som imponerer. På flere måter overskrider han orgelets karakter av å være en gigantisk, mekanisk spilledåse. Ikke bare får han musikken til å bruse, sånn helt uforliknelig, men tar oss også inn i de mest finstilte kontrapunkt, der den kompliserte stemmeveven nesten blir gjennomsiktig, takket være den mest nyanserte musiseringen du kan drømme om på et orgel. Resultatet blir Johann Sebastian Bach i helfigur, slik han komponerte i den delen av sin karriere som falt i Weimar. Altså relativt tidlig, men fullmodent likevel.
Av Torkil Olav Baden (Musikkredaksjonen, NRK P2, 10. januar 2007)

Domorganist Kåre Nordstoga sitter ved orgelet i Oslo Domkirke. På notestativet har han Bachs samling "orgelbüchlein" - den lille orgelboken. De 45 korte satsene i denne samlingen er nå samlet på en ny CD-utgivelse som består av 3 CD-er. Dette er en stor orgelmanifestasjon, for Nordstoga gnistrer når han spiller.
Orgelskole.
"Den lille orgelboken, der begynnerorganisten får innføring i å gjennomføre en koral på de forskjelligste måter. Han kan også dyktiggjøre seg i pedalspill. Gud alene ære. Vi derav skal lære."Slik kan man oversette tittelbladet til ”Orgelbüchlein”, ”Den lille orgelboken”. Og de 45 korte satsene er litt av en orgelskole, både i hvordan man kan komponere og hvordan man kan spille.
Orgelbüchlein.
Dette er en svært omfangsrik utgivelse med to og en halv times musikk. Og variasjonsrikdommen er en fryd med fargerike kontraster fra stykke til stykke. Slik blir det også en test på hva instrumentet kan by på. Nå er det snart blitt ti år siden den finsk-norske orgelbyggeren Jan Ryde leverte dette prektige og allsidige instrumentet.
Orgelkonserter.
De tre platene er som tre ruvende orgelkonserter i og med at de også har noen større verker først og sist på hver av de tre platene, preludier og fuger og den mektige passacagliaen. Lydteknisk er utgivelsen svært vellykket, med en orgelklang som både er tydelig og stor. Nordstoga har arbeidet lenge med musikken til Bach og flere ganger framført hans samlede verker i konsertserie i Oslo domkirke. Han er virtuos, temperamentsfull, stødig og klar i sin tolkninger av dette mangfoldige stoffet.
Bach tok for seg sin samtids salmeskatt, det som ble sunget i tidens gudstjenester fra tidens salmebøker. Bach-koral betyr nemlig ikke komponert av Bach, men arrangert.
Det er store hull i vår kunnskap om akkurat når Bach lagde denne skolepregete samlingen med salmearrangementer for orgel. Vi har alltid visst at det var før han kom til Leipzig, da han var i tjeneste hos hertugen i Weimar. I 1716 ventet Bach å bli forfremmet til kapellmester. Men det skjedde ikke, og han søkte avskjed.
Arresten.
Da ble hertugen rasende, og i hoffets protokoll står det kort og fyndig:
"6. november ble den herværende konsertmester og hofforganist, Bach, på grunn av halsstarrige forsøk på å framtvinge sin avskjed, satt i arrest på rådstuen". Og deretter står det at han etter fire uker "ble gitt avskjed i unåde ved hoffsekretæren og samtidig løslatt fra arresten".
Personlig har jeg alltid svermet for den tanken at Bach satt i novemberkulden i cellen og hutrende komponerte i skinnet fra et fattigslig stearinlys. Siste nytt fra Bach-forskerne, som har studert forandringene i noteskriften til Bach, er tidsangivelsen 1708-15 og kanskje litt før og kanskje litt etter.
Så jeg gir ikke opp min visjon om ”Orgelbüchlein” i fengslet i 1716. Det forhindrer ikke at det gnistrer av musikken, og det gjør det også av spillet til Kåre Nordstoga.
musicweb-international.com, juli 2007:

This set presents the complete Orgelbüchlein, not accommodated on one or two CDs, as is usual, but spread over three discs, with longer pieces at the beginning and end of each disc. This arrangement obviously avoids any sense of fatigue in listening to all 46 chorales, so it seems churlish to point out that all the music here could just about have been fitted onto two CDs, since that would have broken the pattern. The playing is large-scale but good of its kind, the recording wide-ranging and clear. The discs come in individual stiff cardboard sleeves together with a booklet of notes, all housed in a cardboard slipcase the size of a single CD jewel-case.
The title page of the Orgelbüchlein or ‘Little Organ Book’ dates from Bach’s time at Cöthen but it is generally agreed that these pieces were mostly written at an earlier period, in Weimar, before 1717. Bach originally left space for 165 such pieces but some pages bear the title only; just 46 were completed. Their purpose is something of a mystery: the dedication suggests that they were to be used as models by less-experienced organists who wished to play an organ prelude before the singing of the chorale in the Lutheran services. A cycle of such chorales, intended to be sung in unison by the congregation, existed in Bach’s day; probably the best known are Luther’s Ein feste Burg which Bach used in his Cantata No.80 and the Advent chorale Wachet auf! (Cantata No.140). BWV645, the prelude on Wachet auf! from Bach’s later collection known as the Schübler Chorales, will be familiar as the organ piece which ends the King’s College Cambridge Nine Lessons and Carols broadcast on Christmas Eve.
The slim but informative booklet offers a good deal of information about all the pieces; those interested in discovering more about the Orgelbüchlein – and about Bach’s music in general – should start with Malcolm Boyd, The Master Musicians: Bach (London: Dent, 2nd edition, 1990) pages 48-53. Parts of the booklet are printed in Courier or a similar typewriter font, which is hard to read.
Whatever their original purpose, Bach never intended the pieces in the Orgelbüchlein to be played through in their entirety and recordings which do so run the risk of sameness. The most recommendable of these are Wolfgang Zerer’s on a single Hänssler CD (92.094) and Christopher Herrick’s on Hyperion. The Herrick received a strong recommendation here on the MusicWeb site from Terry Barfoot when he reviewed the 16-CD complete collection (CDS44121/36) but appears also to be still available on one CD (CDA66756), usually offered at less than full price. Zerer plays the organ of the Martinkerk, Groningen, essentially a 1984 restoration of a 1730 organ, parts of which date back to 1450, whilst Herrick plays the Metzler organ of St Martin, Rheinfelden. Both seem to be ideal instruments for these works.
Nordstoga plays the main organ of Oslo Cathedral. Despite the baroque casework, preserved from the 1727 organ and illustrated in the booklet, this is a modern three-manual instrument (Ryde and Berg 1998). The booklet lists all the stops and the Afontibus website offers more information, including the claim that “the expression of the old baroque façade has had a certain influence on the aesthetics of the new instrument, both in respect of craftmanship [sic] and sound. The new organ has a solemn sound with transparent and fresh harmonics reminicent [sic] of the organ ideals of the 18th century.” (The booklet portrays the organ case in its old grey guise, the website in its newly-restored green.) Neither the booklet nor the website offers details of the registration actually employed for each piece. Why cannot record companies follow the example of Challenge Classics, whose Bach organ CDs offer full details of the registration employed by Jacques van Oortmerssen?
In a recent review I found the sound on Volume 8 of Oortmerssen’s Bach series (CC72153) bass-heavy, with too much use of 16’ and 32’ stops. Nordstoga sounds far less heavy, producing what many will find an ideal middle-of-the-road style. Though normally a lover of a more authentic style, I found the performances here very enjoyable. The Great Manual has just one 16’ stop, the Swell two and the Pedals two 32’ stops but I am not sure that he uses any of these; if he does, the effect is not overdone. Though Oslo Cathedral is, presumably, a large building, the reverberation is not excessive as heard on these discs. Perhaps the engineers have tamed any excessive reverberation; the recording as a whole, as I have indicated, is bright, clear and wide-ranging, with no hint of boom in the bass.
The preludes on the first CD cover the period from Advent to New Year. I compared them with what has hitherto been my favourite version of these, on a CD of Bach’s Christmas Chorales by Lionel Rogg (Harmonia Mundi HMA190717 if still avalable).
Nordstoga came out well from the comparison, with tempi almost an exact match; if anything, Nordstoga is usually a second or two faster, as in his In dulci jubilo, BWV608 (not a moment too fast at 1:19 against Rogg’s 1:34). Though Rogg’s Silbermann organ at Arlesheim is a very different instrument, and I still prefer its lighter, more tremulous sound, these new performances will take their place alongside Rogg’s. The New Year chorale, Das alte Jahr vergangen ist, BWV614, which rounds off the chorales on the Afontibus CD, receives a particularly successful performance (more of a welcome to the new year at 2:05 than Rogg’s more wistful look back at the old at 2:23).
The Fantasia and Fugue, BWV542, which opens the second CD, provides an opportunity for comparison with Oortmerssen’s version of the Fantasia alone. At 6:14 against Oortmerssen’s 5:52, one might expect Nordstoga to sound ponderous, but such is not the case; with his lighter-sounding registration, less reverberant acoustic and more immediate recording, he actually sounds more lively. I compared Oortmerssen’s performance of this piece unfavourably with Peter Hurford’s (444 410-2, 17 CDs, or a Double Decca, 443 485-2). Between Nordstoga and Hurford honours are about even in this piece.
Few will buy this set for the non-Orgelbüchlein pieces, though they are mostly amongst Bach’s more popular organ works. Two of them, BWV532 and BWV548 are also included on a Naxos disc of Bach Organ Favourites (8.550184). The Flentrop organ of Oberlin College, which Rübsam plays on that CD embodies a philosophy similar to that exemplified by the Oslo organ – a modern instrument inspired by the organ-builders of the past. In both works Nordstoga comes in significantly faster than Rübsam without sounding at all hurried; Rübsam sounds a little ponderous and his registration a little thick by comparison, though perfectly acceptable within the terms of his own recital.
These CDs carry text for those players which can display it, which proves something of a mixed blessing: the organist’s name is given as Kåre (å is not an ASCI character) and the opening item on the second disc is displayed as Fantasie in g-moll (the correct designation in German notation), then BWV516 (incorrectly). The Fugue which follows is then incorrectly stated to be the prelude which is actually the third item on the disc. By the end of the disc we are somehow back to the correct information.
If you want the Orgelbüchlein on its own, then you would be better served by Herrick or Zerer. If you like the additional works on the Afontibus set in good, middle-of-the-road performances, well recorded, you will hardly go wrong. Readers who do not know the Orgelbüchlein are certainly recommended to try one of these recordings; I may have made the preludes sound academic, when they are anything but. Try BWV637, Durch Adams Fall ist ganz verderbt (verderbt, not verdorben as in modern German) where the falling sevenths in the pedals depict Adam’s fall or the descending scales of BWV607, Von Himmel kam der Engel schar, where the descent of the Christmas angels is depicted.
I have not encountered the Afontibus label before – Nordstoga’s earlier recordings are on the Simax label – and am not sure at what price-level this set is intended to sell; if it is to be reasonably priced, that is all the more reason to recommend it.
Brian Wilson